Det første telefonselskapet så dagens lys i Kristiania i 1880. I 1895 vedtok Stortinget at all telefondrift på sikt skulle være statlig og private selskaper ble innløst. Telefontrafikken vokste sterkt på slutten av 1800-tallet. I 1890 ble det foretatt i alt 2500 telefonsamtaler. Ti år seinere, i 1900, var dette antallet mangedoblet til 1,5 millioner.

Den første telefonsentralen i Ski holdt til i Villa Solvang ved Ski sykehus. Her bodde sentralens faste bestyrerinne frøken Martha Colbjørnsen og telefonistinnen Mathilde Johansen (senere Ruud). Den første tiden betjente sentralen 40-50 abonnenter, men tjenesten ble fort svært populær og plassen ble i knappeste laget. Bildet viser den første telefonsentralen i Ski. Mathilde Johansen ved sentralbordet. Mathilde arbeidet hos frøken Colbjørnsen i åtte år. Foto fra 1914. Fotograf: ukjent.

I 1922 overtok Telegrafverket Villa Kjærbo. I dag er huset best kjent som Odd Fellow-bygningen. Den nyansatte telegrafbestyreren, Fredrik Aarstad, flyttet inn i huset sammen med sin familie. Bestyrerleiligheten var i 1.etasjen mens kontor, skranke, kasse og telefonsentral lå i 2.etasje.

Telefonsentralen lå i Villa Kjærbo fram til slutten av 1950-tallet. Plassen i den staselige bygningen var da blitt for liten. Det var dessuten behov for mer tidsmessige lokaler for virksomheten. Bygningen ble benyttet av Televerket fram til 1978 da huset ble solgt til Odd Fellow-logen.

Kvinnen på bildet over er Thora Bærøe (gift Lundgaard). Hun jobbet på Ski telefonsentral i perioden 1936-44. I 1994 skrev hun en liten beretning om sine år ved telefonsentralen i Ski. Beretningen hennes kan du lese i det gule feltet nedenfor. 

Thora Lundgaards beretning:
Billedet er fra 1936, da var jeg elev på centralen og fotograf var Martha Eriksen. Hun var også min gode læremester og kamerat.

Jeg gikk 3 måneder som elev uten lønn, og så ble jeg reserve og gikk på delt vakt en tid. Det var to damer på vakt fast, men da jeg sluttet der i 1944 var det fast tre på vakt. Vi ekspederte alle abonnentene etter navn, så jeg måtte jo pugge alle disse for å kunne utføre arbeidet. Så fikk vi nummerekspedisjon og det var en vanskelig tid før folk ble vant til dette, men alt må jo gå.

Jeg var heldig og ble fast ansatt i 1936 da en dame giftet seg og sluttet ved centralen. Da jeg sluttet i 1944 var jeg også gift og flyttet til min manns hjemsted Tomter. Det var nesten utenkelig å arbeide i den tiden for en gift kvinne, nærmest flaut. (…)

Det var ”sovende nattevakt” den tiden. D.v.s. vi lå på en divan om natten og ble vekket av alarmen (som vi hadde satt på om kvelden). Det duret fryktelig i det klaffen til abonnenten falt ned ved ringingen. Det var ikke så mye av dette, mest for øyeblikkelig hjelp etc. og kostet abonnenten 1 kr pr. samtale i tiden 23-7. Mellom 7-8 om morgenen var det 0,25 kr. Alt dette tilfalt den som hadde nattevakt. Det kunne kanskje bli 1 kr eller så for en natt og somme tider null. (…) Min faste lønn som fast ansatt telefonassistent (som det het den gangen) var kr.150,.- pr. måned med fratrekk 15 kr d.v.s. til pensjonskassen. Jeg sluttet før 10 års fastansettelse i 1944 og fikk utbetalt 60% av beløpet jeg hadde betalt inn. Det var litt under 1000 kr.” (Beretningen er noe forkortet). Bildet viser Thora Bærøe (Lundgaard) ved sentralbordet, 1936. Fotograf: Martha Eriksen.