Under krigen ble norske poliobarn sendt til Sverige for behandling. Karin Endsjø var ett av barna som opplevde denne hemmelige redningsaksjonen.

Det nærmet seg jul og krigen var på sitt mest intense i Europa. Kalenderen viste desember 1943 og det var en kald natt i Oslo.

På Østbanestasjonen var det stor aktivitet rundt et mørklagt tog. Fremst i maskinen kunne man skimte en urolig lokfører. Det var tydelig at en større operasjon var på gang. Langs vognene var tyske soldater oppstilt, alle med godt synlige våpen. I mørket kunne man skimte en rekke personer. De fleste var menn som gikk hvileløst omkring. I tillegg til soldatene var det mange sikkerhetsvakter og mellom disse var det flere skuelystne nordmenn. Mørke skikkelser med lommelykter gikk raskt frem og tilbake på perrongen, uten at det var mulig å se hva de skulle eller hvem de var.

Men selv i mørket var armbindene til Røde Kors godt synlige. Flere av dem som bar disse stod ved den ene vognen. På denne hang det et stort banner, hvor det var skrevet «smittefare». Noen på perrongen snakket om at toget skulle kjøre til Østfold og derfra inn i Sverige.

Stadig kom det foreldre bærende på sine barn, noen helt ned i ettårsalderen. De ble satt på toget, mens foreldrene stod fortvilte og redde igjen på perrongen. Flere strakk seg mot vinduene på toget i håp om å få et siste glimt av barnet sitt.

Blendingsgardinene var hele tiden trukket for og ingen på toget hadde lov til å dra disse til side. Togsettet skulle ikke kunne bli observert fra luften eller på annen måte utsettes for fare. Dette var en hemmelig transport.

Ferden mot friheten
De som stod nær nok kunne høre skrik fra redde barn i vognene og mødrenes fortvilte gråt på perrongen. Det kom også noen større barn. De slepte seg frem ved siden av foreldrene mens de bar på små kofferter. I likhet med barna på toget hadde de polio. De ble alle overgitt til de ukjente menneskene på toget under et løfte om at barna skulle få behandling i Sverige. Bildet viser Karin Endsjø som står inne i en gåstol. Privat bilde og ukjent fotograf.

På Ski stasjon ble stemningen trykket og folk stadig mer urolige da de kunne høre at toget fra Oslo nærmet seg. Noen minutter senere gled den mørklagte maskinen inn på stasjonen. Også her var det flere voksne med barn på perrongen og en etter en gikk de frem og ga barnet til ukjente hender på toget.

De fleste av barna hadde verken pass eller identifikasjonspapirer og visste heller ikke nøyaktig hvor de kom. Det var Sverige, det frie landet under krigen de reiste til, ble det sagt. Også på Ski stasjon stod tyskerne og voktet med geværer. Det var mulig å se små barneansikter som tittet frem i flere av de blendede vinduene idet toget forsvant videre sørover.

Foreldrene gikk stille vekk, uten å vite hvor barna skulle og hvor lenge de skulle være borte. Ingen kunne heller forutsi varigheten av en verdenskrig.

Ett av barna som denne natten forlot Ski stasjon var meg, Karin Endsjø. Jeg var rundt 1,5 år denne natten og det skulle ta flere år før jeg så mine foreldre igjen. Norge hadde vært under tysk okkupasjon i to år da jeg kom til verden på Rikshospitalet i Oslo 13.april 1942.

Hvordan det hele kom i stand?
Mine foreldre Dagny og Knut Endsjø var fra Ski. Men på denne tiden forpaktet de Stubne gård på Lunner på Hadeland. Den 6.oktober 1943 ble jeg alvorlig syk og legen fortalte mine foreldre at jeg hadde fått poliomyelitt. Polio er et virus som angriper ryggmargen og skader nervebanene til musklene. På denne tiden var polio en svært fryktet sykdom. Det var store epidemier både i Europa og Amerika.

Det var Komiteen for Norgesbarna i Sverige i samarbeid med Det Svenske Røde Korset, som tok initiativ til denne spesialoperasjonen, som man må kunne kalle det. Og det første møtet ble holdt den 1. desember 1942 hos Det Svenske Røde Korset i Stockholm. I komiteen satt også HKH prins Carl og friherre E. Stjernstedt. Komiteen fikk som oppgave å legge til rette for behandlingstilbudene i Sverige for de poliorammede norske barna.  Bildet viser fotokopi av pass og gjennomreisestempler av passet til vedkommende som var med barna under transportene. Han fikk jeg aldri hilst på som voksen men hans sønn som da var ca 8 år har jeg truffet og han fortalte meg om forsendelsene og barna og foreldrene. Og om små pakker og brev som ble sendt med barna.

Det var helt tilfeldig hvilke barn som kom med på disse transportene, enten gjennom Røde Kors, Foreningen Norden eller helsepersonell.

Den tyskstøttede regjeringen i Norge ga sin tilslutning til planen, og det ble bestemt at totalt 300 poliobarn skulle få reise. Men de måtte ikke være over 15 år siden tyskerne var redde for spionasje. Barna kom til forskjellige behandlingssteder i Sverige. Utgiftene på norsk side skulle bekostes av Norge, og Sverige tilbød frie reiser med tog og opphold for barna i Sverige.

Sivilingeniør Henry Bache fra Oslo var leder i Nasjonalhjelpen og han fikk som oppgave å følge barna over til Sverige. Mange foreldre med sine barn møttes i Baches hus i Oslo før avreisen. Der ble de samlet og registrert. Deretter ble barna sendt av gårde med togene uten pass og papirer. Ingen foreldre visste heller hvor barna ble sendt, bare at de skulle til Sverige. Frykten stod å lese i ansiktene. Mange tenkte nok på om barna kom til Sverige eller et helt annet sted. De var jo syke og man var også redd for smitten. Men hva gjør en ikke når ens barn er dårlig og bare har én sjanse for å få hjelp.

Etter den første forsendelsen der barna ble plassert i en egen vogn, oppdaget Bache at tyskerne ikke undersøkte vognene etter at barna var kommet inn. Bache som var en meget ivrig og viktig motstandsmann så mulighetene til å transportere illegale brev og pakker med barna på togene. Brev og beskjeder ble lagt blant barnas eiendeler og i klærne deres. Det var også mange dokumenter til norske motstandsfolk i Sverige som fant veien gjennom disse små barna. Det gikk ca 8-10 slike forsendelser av barn i løpet av krigstiden.

Opplysningene over er å finne i Foreningen Nordens årbok, «Norge og Sverige gjennom 1000 år i feide og fellesskap». Senere ble Bache generalsekretær for Foreningen Norden. Han organiserte også Finlandshjelpen i Norge i 1939-40. Bache ble født i Sandefjord 1895 og døde i 1982.

Mine foreldre oppdaget tilbudet tilfeldig. Dermed ble jeg en del av det som i ettertid kan kalles en glemt del av vår krigshistorie. Man kan i dag spørre hva som fikk foreldre til å gi sitt barn til ukjente mennesker under løfte om at de skulle få behandling et eller annet sted. I vår fredelige hverdag er dette umulig å forstå, men i en situasjon hvor landet er i krig, barnet er sykt og det er løfte om behandling i et fritt land, blir det kanskje enklere å forstå. Alle vil jo det beste for barnet sitt, og der og da fremstod dette som det beste.

Etterskrift
I min hukommelse er det selvfølgelig et stort tomrom fra denne tiden i Sverige, liten som jeg var. Bare enkelte små glimt, som et rødt hus og en flaggstang er noe jeg så vidt kan huske. Resten er jeg blitt fortalt blant annet av min far, som hadde brev foreldrene mine fikk tilsendt en stund etter at jeg var kommet frem og operasjoner var gjort. De brevene har jeg.

Stedet i Sverige vi kom til var Vejbystrand Vilohem i Vejbyslätt helt sør mot Helsingborg. Dette stedet var et kursted som også tilhørte Bernadotte-familien i Sverige. Bildet viser et brev fra Vejbystrand Vilohem til Knut Endsjø. Privat bilde og ukjent fotograf.

Min mor fortalte aldri noe fra denne tiden før hun ble nesten 80 år. Hun sa det fremdeles gjorde vondt å tenke på, at hun overga meg til fremmede uten pass eller papirer. Og heller ikke visste hvor vi kom. Gjennom mitt voksne liv har jeg jobbet mye med denne saken, lett i arkiver og i Foreningen Nordens årbok, som nevnt over. Kontaktet Prins Bertil, og fikk tilsendt alle dokumenter vedrørende denne saken.

Jeg har i ettertid funnet alle de 52 barna jeg bodde sammen med i Sverige, og syke pleiere, lege, lærere og flere. Som voksne var vi to ganger tilbake til stedet i Sverige hvor vi var under krigen. Jeg takket da kommunen og dessuten prins Bertil, og fikk også tilgang til mange dokumenter fra Riksarkivet i Sverige.

Som avslutning på denne spesielle historien, viser jeg til Siri Mette Røsoks artikkel «Barna fra poliotoget i 1944» som sto på trykk i Østlandets Blad 22. august 1994. Artikkelen forteller om et gledelig gjensyn med barna fra toget den gang som jeg fikk samlet i Ski denne augustdagen mange år senere. Artikkelen i ØB kan leses på nettbiblioteket nb.no.