Gjedsjøsaga kom i drift etter kongelig bevilling i 1791 eller 1793 til å drive ei bygdesag.
Vilkårene var:
- Bare skjære tømmer fra odelsskog
- Alle bord skjæres med vannkant
- Intet av det skårne måtte selges.
Sammen med sin bror Jørgen og bakermester Lindahl kjøpte Hans Ruud i 1917 Gjedsjø skog. Han overtok
vannsaga som sto i Sagstubekken og hadde vært brukt siste gang i 1907. Denne ble revet i 1920 og inventaret, den dobbelte sagspindel, selvtrekk, stillmaskin, ruller og brett, ble benyttet i den nye Bøhlersaga som ble bygd samme året. Den elektriske strøm kom i 1918 og dette gjorde det overkommelig igjen å få sag på Bøler gård. Av andre materialer fra saghuset ble det bygd vedskjul nærmere Gjedsjøvannet for lagring av ved for salg.
Dammyr-dammen er fra 1800-tallet. Inntil 1907 var det drift på Gjedsjøsaga, vannsaga i Sagstubekken/Dammyrbekken.
I 1880-årene ble det kjørt planker fra Gjedsjø til Vålerenga med tre hester fra Gjedsjø gård. Kjørekaren gikk ved siden av lasset i bakkene. Det var stopp på SeOpp hvilestue. Det var også hvilestue på Fredheim. Hvilestedene ble plassert i høvelig avstand av hensyn til hesten.
I 1920 ble vannsaga (Gjedsjøsaga) under Sagstuåsen revet. Anton Pedersen, far til Trygve, falt ned under riving av denne. Faye på Gjedsjø gård stod som eier av saga. Ny sag ble satt opp ved Gjedsjøvannet.
Øystein Endsjø leide saga til sine tømmerdrifter og hadde med sin egen bemanning.
Lokomobilen til Gjedsjøsaga ble innkjøpt i 1912. "Jacbsons Maskinverksted, Christiania, 1912" stod det på lokomobilen. 8 hk nominell kraft, 100 punds trykk kunne den tåle. Fordi den var montert permanent, var det flisovn med vedfyring bak for å få høy nok temperatur. Ildfast stein lagt med mellomrom gav god trekk, slik at flisa forgasset. De hadde ingen utgifter til fyring, - hele energibehovet ble dekket av flis og avfall. Lokomobilen sto først på Gjedsjøsaga ved Gjedsjøvannet mellom Dammyrveien og bekken ved Trøytvebrua før den ble flyttet til Skjeggstadsaga. Saga ved Gjedsjøvannet ble i 30-årene trukket av parafinmotor.
Se mer: Kalender 2025.
Boger var en storgård. Den ble delt i 1850-årene. I tillegg til gårdsdriften, hadde gården en vannsag, en oppgangssag. Den lå helt nede ved Langen i utløpet av bekken fra Buvannet. I 1655 var den en av 12 sager i Kråkstad herred.
Etter kongelig forordning ble det i 1688 innført privilegier for enkelte sagbruk. Bogersaga fikk i 1767 bevilling med rett til å selge 1000 bord (kvantumsag). Det vanlige på denne tiden var at privilegiene ble gitt til utvalgte byborgere. I Follo var det annerledes. Blant annet oppnådde bondesaga på Boger denne særbehandlingen. Først i 1860 (lov av 1850) ble sagbruksdriften igjen helt fri.
Demningen til Bogersaga lå ved utløpet av Buvannet. Det er ikke kjent hvor høy demningen var, men høydeforskjellen mellom Buvannet via Jørgenrudtjern til Gjedsjøvannet er bar ca to meter. Det er rimelig å tro at demningen var så høy at Gjedsjøvannet også var en del av bassenget til Brusaga. Dammen la i alle fall beslag på mye jord som kunne dyrkes i dette dalføret.
I 1855 ble det inngått en avtale mellom eierene av Boger og eierene av Gjedsjø, Skjegstad, Jørgenrud og Stubberud om «å sløyfe og nedrive Boger dam» mot en godtgjørelse på 900 spesidaler. Ganske snart etter ble dammen revet og ny sag med damp-lokomobil sopm drivkraft bygd. Denne gangen ved nordenden av Buvannet. Sagdriften ble lagt ned i begynnelsen av 1950-årene. Bygningen brant ned til grunnen i 1958.
Bildet viser Jørgen Jakobsen Boger ved lokomobilen.