Mellom Løkenveien og Kråkstadveien i Ski ligger et gammelt jordbruksområde. Hvis vi går 100 år tilbake, hørte Ellingsrud gård til dette området. Det lå på nordsiden, helt på grensen mot Ski-byen.
Da Ski-byen etter andre verdenskrig ekspanderte sørover og trengte tomter, begynte en for alvor å spise av Ellingsrud gård (en hadde så smått begynt rundt første verdenskrig). I 2014 var hele gården borte og var nå blitt til boligområder, industrifelt og et friluftsområde. Bare et modernisert våningshus står tilbake på gården. Stabburet står i dag på Waldermarhøy, etter at Anne Eli overførte bygningen som en gave til Ski historielag. Bildet viser Ellingsrud gård, fra oppkjørselen fra Kråkstadveien, 7. mars 1941. Grunnen at han husker datoen, var at den dagen var det en bursdag. Kilde: Ivar Sæthre.
Ivar var sønn på Ellingsrud gård. Han valgte høyere utdannelse og reiste bort fra gården da han var 20 år.
Klaus Sæthre fra Sogn
Historien i denne artikkelen begynner i 1919 da Klaus Sæthre, far til Anne Eli og Ivar (nevn ovenfor), kjøpte Ellingsrud gård sammen med sin bror Sigvald. Brødrene kom fra et vestlandsbruk i Brekke i Sogn. I 1908 ble deres mor enke. Enka kjøpte da en gård i Våle i Vestfold. Ivar forteller at rundt århundreskiftet var det en betydelig migrasjon av bønder fra Sogn til Vestfold og Buskerud (et alternativ til den lengre reise til USA). Før familien kom til Ellingsrud i Ski, bodde den en tid i Vestby i Follo. Den ble heller ikke lenge på Ellingsrud i første omgang; etter få år leide brødrene gården bort og mesteparten av familien rei ste videre til Hvaler i Østfold. I 1928 returnerte Klaus til Ellingsrud, nå som eneeier av gården. Kort tid etter, giftet han seg med Ida Marie Tærum fra Øvre Eiker. De fikk to barn: Anne Eli (1930) og Ivar (1932).
Ellingsrud gård
Den gang begynte eiendommen Ellingsrud gård i all hovedsak når en kom gjennom Undergangen under Østre linje og ut i Kråkstadveien Arealene til gården lå øst for veien og strakte seg opp til Halmstadfeltet i sørlig retning. Ivar opplyser at Ellingsrud gård var 185 mål innmark stor og besto i tillegg av ca. 200 mål skog i nærheten. Jorda var både sand og leire og var under ett bare gjennomsnittlig god jord.
Ellingsrud gård var neppe et gullkantet bruk. Den hadde imidlertid en interessant beliggenhet på grensen mot Ski-byen. Når forholdene etter 1 verdenskrig ville bli normalisert regnet nok noen med at Ski, som forstad til hovedstaden, ville få en utvikling som kunne bety økte tomtepriser. Det hadde allerede før 1. verdenskrig vært solgt tomter fra gården – og på begge sider av Kråkstadveien.
Hva med gården som jordbruk? I Norge var jordbruket i første del av 1800-tallet i svært dårlig befatning. Dette hadde endret seg til det bedre da vi kom til siste del av århundret. Vi hadde fått den Den høiere Landbruksskole på Ås (1859). Bjørnson og andre kulturpersoner hadde endret et negativt syn på bonden og jordbruket til noe positivt og løfterikt for den unge nasjonen Norge. En sterk befolkningsvekst i Kristiania/Oslo gjorde dette til et viktig matmarked. Samtidig var dette fra Ski og Kråkstad en utfordrende lang tur med hest og vogn, og et produkt som melk risikerte å bli sur underveis - samtidig som turen stjal tid til annet viktig arbeid på gården.
Det som ble viktig for melkeproduksjonen i Ski og Kråkstad var at transporttiden til Kristiania/Oslo ble radikalt forkortet da jernbanen kom til Ski og Kråkstad i henholdsvis 1879 og 1882. Men de nye mulighetene måtte organiseres før den enkelte melkebonde kunne utnytte dem. Dette skjedde da melkebønder i Ski og Kråkstad dannet melkelag og etablerte Ski og Kråkstad meierier, se nedenfor. Fra 1871 hadde Kristiania Melkebolag vært et selskap som med hest og vogn hjalp melkebøndene med å avsette melken. Men fra Ski og Kråkstad ble som sagt turen til Kristiania/Oslo for lang.
Bildet av perrongen til Kristiania Melkesentral (øverst til høyre) som PHV fant på internett var ledsaget av følgende tekst:
«Melk til Kristiania omtrent år 1910. På perrongen spann i hundrevis, kanskje i tusenvis. Legg merke til at spannene er firkantet. Denne typen spann økte transportkapasiteten. Mannen i forgrunnen kjører melk på vegne av Kristiania Meieribolag, et selskap som hjalp melkeprodusentene med å få avsatt melka. Noe senere fusjonerte selskapet og ble til A/L Fellesmeieriet». Foto Ragnvald Væing.
Meierier kommer til Ski og Kråkstad.
11. juni 1910 ble det holdt konstituerende generalforsamling på Asper i Kråkstad for dannelse av Kråkstad Melkelag (Bieltvedt, 1988). Laget sikret seg en tomt i nærheten av Kråkstad jernbanestasjonen og bygde her et meieri og et ishus. Ski meieri ble anlagt 1912 ved jernbanebroen på Nordbyveien (der Skeidar ligger i dag). Dette satte gradvis fart i leveringen av melk fra Ski og Kråkstad til det store melkemarkedet i Kristiania/Oslo. Bieltvedt beskriver mer konkret hva som foregikk i og utenfor Kråkstad meieri. Jeg nevner kort at etter en viss tid ble transporten forenklet ved at melkebøndene leverte kjølt melk på lasterampen på Kråkstad stasjon i 50 liters spann. Slik var det vel også på Ski. Så ble melken sendt videre til Kristiania Melkesentral med første morgentog.
Når 15-20 melkeprodusenter i Kråkstad daglig kom ned til stasjonsområdet var det noen som tenkte at her kan det være grunnlag for handel av varer som bøndene trengte, slik som tobakk, kaffe, sko, klær, utstyr til arbeidet på gården m.m. Ja, da Kornmagasinet2 litt senere også kom i samme området var det blitt en infrastruktur som hadde ringvirkninger store til å skape tettstedet Kråkstad. Det var senere at Ski og Kråkstad meieri fikk anledning til salg av melk til stasjons områdets egen befolkning.
Melkeproduksjonen på Ellingsrud
Ivar mener å huske at det var 10-12 melkekuer på gården, og han tror kuene var Norsk Rødt Fe. Ivar husker at det var spesielle områder av gården som permanent ble lagt ut som beite for kuene.
Ivar forteller at hans far ikke leverte melka til Ski Meieri. Melka ble solgt direkte til kundene fra en salgsrute med hest og vogn. Ved å selge direkte til husholdningene tjente Sæthre 1-2 ører mer pr liter, tror Ivar. Han var som gutt selv med på melkekjøringen. Når melkeruta stoppet ved adressen til de faste kjøperne, ble melka helt over i de karene husmoren hadde med for å ta imot melka. At kundene / husmødrene kunne se og lukte melka da den ble helt over i mottaksutstyret, ble en viktig del av kvalitetskontrollen av melka fra Ellingsrud. Viktig for melkekvaliteten var også at gården kjørte melka ut til kundene rett etter dagens to melketidspunkter, en tur om morgen og den andre på ettermiddagen. Det gjorde at melkekundene var sikret fersk melk. God melkekvalitet krevde også godt renhold av melkedunkene.
Ivar husker at melkeruta dekket Kråk stadveien, Eikeliveien, Gamle-veien og Kirkeveien. Han minnes at det nesten alltid var et godt forhold mellom kjørekaren og husmødrene.
Ivar forteller at på gården hadde man en separator som kunne skille ut fløten i melken. Som restprodukt fikk en skummet melk. Dette ble godt drikke for kalvene, når de var så store at de ikke lenger skulle ha morsmelk, føyer Ivar til.
Alt salg av melk fra Ellingsrud gård var helmelk. Familien og folkene på gården drakk også bare helmelk, sier Ivar.
Ivar husker at under andre verdenskrig fikk melkebøndene en melassekvote. Det var et sirupliknende restprodukt fra sukkerindustrien, og formålet var å gjøre cellulosen litt mer smakelig for kuene (i en situasjon med mangel på fôr).
Melkesalget fra Ellingsrud gård til lokale melkekunder med hest og vogn, fortsatte fram til 2. verdenskrig da myndighetene påbød at all melk skulle leveres meieriet, forteller Ivar.
Melketransporten fra Ski meieri og Kråkstad meieri til Oslo med tog fortsatte til 2. verdenskrigs slutt. Etter krigen organiserte Knut Prestrud på Nordre Løken biltransport til Oslo Melkeforsyning. Denne transporten fortsatte til ut i 1960-årene.
Dyrene trengte vann
Kuene, hestene, grisene og sauene på Ellingsrud måtte ha vann. Til sammen var det snakk om mangfoldige liter daglig. Hvordan ble dette ordnet før Ski fikk vannverk og gården fikk innlagt vann (1938)? Ivar forteller at tidligere tok gården vann fra en brønn i skråningen ned mot huset til H. Årnes som lå til Kråkstadveien 22. Vannet ble pumpet opp til gården i galvaniserte jernrør. Men risikoen var likevel til stede for frost vinterstid da rørene lå nokså grunt. Ivar sier at det stort gikk bra, særlig etter at en fikk installert drikkekar i fjøset som automatisk ble fylt med vann når tørste kuer ville drikke. Dette medførte at det stadig ble bevegelser i vannet som hindret frost.
Arbeidet på gården
Ivar forteller at arbeidet på gården delte Sæthre og tre gardsarbeiderne, selvfølgelig noe sesongvariert. I fjøset var det ei budeie som hadde hovedansvaret. I tillegg kom han som kjørte ut melka til melkekundene. Kuene ble melket med hånd. Melkemaskinen kom først utpå 1950/60-tallet – og da kom også traktoren (se senere). Bildet viser Ivar Sæthre mottar diplom for æresmedlem skap i Ski historielag. Foto: Grunde Vale.
Potetene ble tatt opp ved hjelp av skoleunger i høstferien. Jeg (P. H. V.) husker at da jeg var vel 11-12 år plukket jeg poteter på Ellingsrud gård. Det som jeg husker spesielt, var den tillit jeg ble vist da jeg fikk kjøre poteter fra potetjordet opp til gården med hest og kjerre.
Ved måltidene på gården, forteller Ivar, satt alle som arbeidet på gården rundt bordet som en stor familie. Tjenestefolket sov også i samme hus som oss andre. Det understreket at vi var som en stor familie. Fru Sæthre hadde mer enn nok å gjøre med arbeidsplass kjøkkenet. Vi må huske, sier Ivar, at gården i stor grad var selvforsynt med mat og drikke, som ble mors oppgaver. Han forteller at det generelt var lite kontantinntekter på gården og det var derfor nødvendig med god selvforsyning generelt, også når det gjaldt klær, skotøy og leker.
Saga på Solhaugen
Overgang til elektriske sager spredte seg raskt i Ski på 1900-tallet, forteller Ski historielag på sine nettsider. Mange steder dukket det opp nye sagbruk uavhengig av vannkraft, blant annet Krokholsaga, Vevelstadsaga med flere. Tanken på ekstra inntekter kan ha inspirert Sæthre til også å investere i en sag, han hadde jo 200 mål skog i nærheten, tror Ivar. Den ble satt opp på Solhaugen, ikke langt fra gården.
Med denne saga kunne en skjære tømmerstokkene opp til ulike plankedimensjoner til bruk i husbygging. Sagflisa tok en også vare på, sier Ivar. Sagaen ble senere flyttet ned til en slette ved siden av Industriveien / Leikvollen.
Ellingsruddammen
Til Ellingsrud gård hørte også Ellingsruddammen. Den ligger kloss inn til Kråkstad veien, på vestsiden, rett ned for høydedraget der husene på Ellingsrud gård lå. Ivar kan ikke huske at Sæthre utnyttet vannet til behov på gården eller for familien. Olav Grønvold sier at faren, Anders Grønvold, hadde en pumpe ved Kråkstadveien og tok vann fra Ellingsruddammen for å vanne planter i gartneriet, se senere.
Gårdens siste periode
I 1951 var Klaus Sæthre vel 60 år og litt trøtt av å være bonde, antyder Ivar, etter vanskelige år for jordbruket under krigen, egentlig hele tiden etter 1. verdenskrig. Han valgte nå å forpakte bort gården til Sverre Schjerpen. Schjerpen kom med traktor og melkemaskiner og viste friske takter. Han holdt liv i gården til første del av 1960-åra. Dette ble et nytt vanskelig 10-år for melkebrukene (overproduksjon og lave melkepriser samt retur av melk, ost og smør til bonden). Midt på 60-tallet ble leieforholdet avsluttet. Jorda ble leid bort til Ivar Pedersen på Drømtorp.
Sæthre beholdt skogen og forble i høy alder en aktiv forvalter av sin skog.
Gården hadde, som før sagt, tidlig kommet under press for å selge tomter. De første tomtene var skilt ut i god tid før Sæthre kjøpte gården. Det gjaldt de gamle husene / eiendommer fra Undergangen og på begge sider av Kråkstadveien (som vi litt eldre forbinder med eierne Gylder, søstrene Skodbo. Gundersen, Fagermoen, Eibakk (som kjøpte sin eiendom av Sæthre), Sønnichsen, Løkkehuset, Myrvoll, Wang, Klose med flere.)
På slutten av 1940-tallet solgte Sæthre et område som fikk navnet industriområdet (hvor blant annet Halmplatefabrikken kom). På 1950/1960-tallet ble det solgt mange tomter på begge sider av Industriveien, senere omdøpt til Leikvollen, som stakk østover fra Kråkstadveien hvor kjøpmann Fagermoen drev sin forretning.
Det siste store tomtesalget kom på 1970-tallet og gjaldt området Ellingsrudåsen og skogen på østsiden av Ellingsrudlia fram til Ellingsrudbråtan. Det var etter Klaus Sæthres tid og det var nå Ivar som hadde en hånd om dette. Reguleringsmyndighetene i Ski bestemte at 65 mål skulle legges ut som friluftsområde (kjerneområdet av Ellingsrudåsen). Resten av området ble regulert til et privat boligområde. Friluftsområdet er senere blitt et mye brukt rekreasjonsområde for den lokale befolkningen. Boligområdet ved Ellingsrudlia er i dag et vel ansett boområde.
Ski Gartneri oppstår
Som følge av historien om Ellingsrud dukker Ski Gartneri opp. Under tiden på Hvaler hadde Klaus Sæthre gjennom sin forretningsvirksomhet blitt kjent med en mann som het Anders Grønvold. De var blitt gode venner.
Anders Grønvold har trolig vært med Sæthre til Ski da sistnevnte har villet se til Ellingsrud gård som han fortsatt eide. Da kan Grønvold ha fått ideen at han kan leie noe jord av Sæthre og komme i gang med et gartneri. Ideen har senere vokst til en drøm som han realiserer i 1925, sammen med Bredo Barth5, og grunnlegger Ski Gartneri. Han leide først og fremst arealene hvor Ski Gartneri fikk sitt kjerneområde, Kråkstadveien 20 (Gartnerløkka). I begynnelsen leide han andre jordlapper, bl .a . på Løkkevangen i Kråkstadveien ned mot Eikeliveien. Den første tiden er Oslo det viktigste markedet for salget av gartneriets varer.
Fra gartneriet var veien kort til før nevnte Årnes i Kråkstadveien 22, hvor Solveig er datter og noen få år yngre enn Anders. De to ble kjærester og giftet seg i 1932. De fikk barna Harald, Olav, Liv og Per Anders (Grønvold).
Se mer: Follominne 2025, Ellingsrud gård i Ski - Ivar Sæthre forteller om Ellingsrud gård av Per Halvor Vale.