Historielagets æresmedlem Knut Jørgen Solberg vil fortelle oss om skogsarbeid i gamle dager. Vet du hva plukkhogst og hankekjøring er? Møt opp på medlemsmøte så forklarer kanskje Solberg uttrykkene. Vi ses på Svingen onsdag 25. februar kl 18:30.

Skogsarbeid i gamle dager, særlig på 1920- og 1930-tallet, var preget av tungt, manuelt kroppsarbeid om vinteren, ofte langt hjemmefra. Hoggere bodde i enkle skogskoier og brukte øks, svans (tomannssag) og barkespade. Arbeidet var fysisk krevende med felling, kvisting, kapping og barking, før tømmeret ble kjørt med hest.

Solberg er født og oppvokst på Kråkstad og gikk på Bjerke skole der han har bidratt med å bevare skolen for ettertiden. Solberg har aktivt formidlet kunnskap om lokalhistorie og er æresmedlem i historielaget og medlem i menighetsrådet i Kråkstad. Han er gårdbruker på Kråkstad hvor han driver økologisk. Bildet viser skogsarbeidere som raster på tømmerlunna. Bildet samlet inn av historielaget. Fotograf ukjent.

Grund Vale har skrevet nedenstående om medlemsmøtet

Det var en god del som hadde møtt opp på medlemsmøtet i går, og selv om foredraget først skulle begynne kl. 19 var de fleste på plass kl 18:30 - for en halvtime med kaffe/kake og hyggelig prat.

Innlegget nedenfor er ikke ment som noe referat av foredraget, men inneholder kun noen "glimt" av det Knut Solberg fortalte om tømmerdrift med hest i "gamle dager" pluss noen ekstra faktaopplysninger hentet fra Internett.

Vedlagt er følgende bilder knyttet til foredragsholderen og foredraget.

Bilde 1: Flyfoto (Widerøe) av Grønstvet gård i begynnelsen av 1960-årene. Grønstvet ligger helt syd i kommunen, rett ved grensen til tidligere Hobøl kommune (i dag Indre Østfold kommune).

Bilde 2: Dronebilde (Ski Historielag) av Grønstvet i 2024.

Bilde 3: Avfotografering av en tegning av arbeidshesten Stjerne Petter. Stjerne Petters far var Petter Tidemann, den kjente travhesten til Håkon Holm på Ramstad gård. Tegningen er gjort av Johannes Aaraas (fra Aaraas gård, Eikjolveien). Stjerne Petter ble 23 år, og var en rolig og fin arbeidshest.

Bilde 4: Avfotografering av et foto av Stjerne Petter og en yngre utgave av Knut Solberg.

Bilde 5: Tremodell av tømmerkjøring med bukk og geit. Tremodellen er lagd av Bjarne Solberg fra Rygge - skyld tl Knuts svigersønn.

Bilde 6: Diverse redskaper i tilknytning til tømmerdrift med hest. Fra venstre mot høyre: Hestesko m/brodder, hovhammer, hovtang, brodder, tømmerkrok, tømmersaks, og snarekjetting.

Kveldens foredrag var om skogsarbeid i gamle dager, og foredragsholder var Knut Jørgen Solberg fra Grønstvet gård (Bilde 1 og 2). Knut er for øvrig æresmedlem av Ski Historielag.

Fra han var liten var det å være sammen med faren ute på tømmerdrift i skauen som var det gjeveste. På folkeskolen var det skolegang annenhver dag, og det var de dagene det ikke var skolegang som var de beste - for da kunne han være med faren i gårdsdriften. I følge Knut selv var han et skolelys som ikke ble tent.

Knut var ikke den eldste av guttene i søskenflokken, men eldstebroren innså at Knut var den av dem som viste mest interesse for å drive gården, og vel også var den av dem som var mest kompetent - og han overlot åsetesretten til den yngre broren.

Knut Solberg har alltid hatt et kjært forhold til hest, og med den rolige hesten Lydia var han ikke gamle karen før han gjorde nytte for seg i tømmerdriften. Senere ble det hesten Stjerne Petter (muligens skrives navnet Stjernepetter), Bilde 3 og 4, som ble Knuts gode følgesvenn gjennom 23 år.

Med seg til møtet hadde foredragsholderen med seg en tremodell av tømmerkjøring med doningen bukk og geit (Bilde 5), samt noen andre viktige redskaper i forbindelse med tømmerdrift med hest (Bilde 6).

Tremodellen (Bilde 5)

Bukk og geit (KI-opplysninger)

Bukken er den fremste delen av doningen, en slede eller ramme som skjækene (dragene) er festet til, og som hesten drar direkte. Bukken bærer den fremre delen av tømmerstokkene. Den har ofte en svingskammel (banke) som gjør doningen smidig i svingene.

Geita er den bakre delen som henger etter bukken, ofte koblet sammen med kjetting. Geita brukes for å løfte den bakre enden av tømmerstokkene opp fra bakken, slik at de ikke graver seg ned i snø eller søle. Geitdoning er en kjent konstruksjon som gjør transporten lettere for hesten.

PS

En stutting er en kortere versjon av bukken, og brukes til å dra kortere tømmer/kvist

Redskapene (Bilde 6).

Hestesko med brodder er spesialbeslag designet for å forbedre hestens grep og forhindre sklir på glatt underlag som is og snø. Disse brukes primært om vinteren, enten som faste brodder eller skrubrodder som skrus i gjengede hull. Broddebruken kunne av og til forårsake sår i hestens hov, og Solberg fortalte at da brukte han sin egen urin som desinfeksjonsmiddel i såret.

PS

Å helle urin (menneskeurin) på et sår, inkludert en broddskade på en hestehov, er ikke en desinfiserende eller anbefalt behandling. Selv om det finnes gamle myter om at urin er sterilt og kan brukes i krisesituasjoner, viser moderne kunnskap at urin inneholder bakterier og avfallsstoffer som kan forverre en infeksjon.

Hovhammer brukes til å slå i hovnagler når hesten skal skos, og i kombinasjon med en hovkniv/hovtang. Den er ofte utformet med en smalere bane (slagflate) for presisjon, og noen modeller har en integrert klo for å trekke ut nagler.

Hovtangen brukes primært til å klippe (beskjære) den overflødige hovveggen, samt til å fjerne gamle hovnagler. Den har et skarpt hode, ofte polert, og er designet for å gi en presis kuttflate.

Tømmerkrok (også ofte kalt bjønnkrok eller tømmerhake) ble brukt i tømmerdrift – blant annet sammen med hest – for å:

• Dra og vende stokker

• Rulle tømmer

• Få tak i og styre stokkene ved lessing

• Hjelpe til når man skulle kople tømmeret til slep eller kjetting

Den spisse kroken nederst bites inn i treverket når man legger vekt på håndtaket, slik at man får godt grep i stokken.

Tømmersaks er et redskap av jern med to klør og håndtak som brukes til å løfte eller dra tømmerstokker. Konstruksjonen gjør at åpningen kan reguleres og at spissene går inn i stokken når man drar i håndtaket. Tømmersaksa ble mest brukt under lunning (lunning er en samling av nyhogd tømmer i velordnede hauger, kalt (tømmer)lunner) og kjøring med hest. Det ble også laget en egen lunnesaks med krok i stedet for håndtak.

Snarekjetting ble brukt til å feste, samle og slepe tømmerstokker fra hogstfeltet til en lunneplass (hankekjøring). Kjettingen fungerer som en løkke som strammer seg rundt stokken når hesten drar, noe som sikrer lasten effektivt under transport i skogsterreng. Svært effektiv å bruke når to stokker skal samles og slepes.

Et annet begrep vi fikk kjennskap til var hankekjøring.

Hankekjøring med hest innebærer at tømmerstokker lenkes sammen etter hverandre i lange rekker ("tarm") og trekkes av hesten. Det ble ofte måkt en hesteveg i djupsnøen, mot en bakkekam øverst i ei bratt li. De største og tyngste stokkene ble lagt fremst, med endene på «stuttingen» (en liten slede). Videre bakover ble stokkene lagt - to til fire i bredden - toppendene fram og rotendene bakover. Tømmerstokkene var alle «øyede» i toppendene, sortert og kjedet sammen bak stuttingen. At tømmerstokkene var «øyede» vil si at det var boret et hull (et "øye") gjennom stokken i toppenden. Gjennom dette hullet ble kjettingene tredd for å koble stokkene sammen i en lang rekke (lenke) bak hesten. Kjørekaren tredde ei baklenke gjennom «øynene» på stokkene, og slo jernbleiene («pjeksene») i ytterendene av disse kjettingkoplene inn i endeflatene på foranliggende stokker. Når kjøringa startet satte kjørekaren seg på de stokkendene som hvilte på banken (tverrtreet) på stuttingen.

Knut Solberg brukte aldri hankekjøring, til det var terrenget ikke egnet.

I forhold til hvordan han brukte hesten i tømmerdriften, fortalte Solberg at sønn hans, som nå driver gården, for noen år siden brukte moderne skogsmaskiner brukte 14 dager på å ta ut 1200 kubikk med tørrskog - skulle han ha gjort det samme på den måten han drev (med hest), ville det antagelig tatt ham 5-6 år.

Møtet ble avsluttet med at Øyvind Løkenhagen leste Hans Børlis dikt Tømmerkoivise («Der skulle vi ha vøri, Kal») .

En fin avslutning på et fint foredrag.